Sorgens ukjente dimensjoner

“Tykt hår”

Håret er tykt og langt. Solens stråler får det til å skinne vakkert.

Det vokser ut i landskapet, gjennom skogen, tvers over engen

med alle blomstene.

Så videre til det store kraftfulle havet.

Håret berører den salte sjøen og sklir varsomt under havoverflaten.

Mykt som silketråder svever det over sandbunden. Hvite sandkorn

virvles rundt

og små krabber, skjell og sjøstjerner tar bolig i håret.

Dansen forsetter til sanden møter fjellet som stuper bratt.

Vannet blir kaldere og lyset blekner.

Krabber og sjøstjerner slipper taket når håret dras ned

mot et ukjent landskap.

Havbunnen blir mørk og uvirkelig.

Brått skyter det fart, uten å vite om retningen er opp eller ned.

Håret forvandles til sølvtråder som lyser i alle retninger.

Bølgene bruser lett og friskt. En ny strandlinje dukker opp.

Håret hviler og tørker i solens stråler.

Det skinner av gull.

(Til Synnøve fra Ingunn, 2010)